Gitt opp av alle, men nektet å gi opp selv: En rørende historie vi alle kan lære av!

En gang på en gård bodde det et gammelt esel som en dag falt ned i en brønn. Eselet hylte og skrek i timevis, mens bonden sto hjelpeløs og grublet over hva han skulle gjøre. Brønnen var dyp, og eselet var gammelt og svakt. Bonden innså at det ville være for dyrt og risikabelt å redde dyret. Han bestemte seg derfor for å fylle igjen brønnen.

Naboene ble tilkalt for å hjelpe til med den dystre oppgaven. De fikk spader i hendene og begynte å kaste jord og møkk ned i brønnen. Eselet skjønte hva som skjedde og hylte enda høyere av redsel og fortvilelse. Men etter en stund ble det stille.

Bonden ble nysgjerrig og kikket ned i brønnen. Han ble forbauset over det han så. For hvert spadetak med jord som falt ned på ryggen til eselet, ristet det seg av og tok et steg opp! Eselet brukte jorden som en plattform for å klatre ut av sin egen grav.

Naboene fulgte spent med på eselet som gradvis steg høyere og høyere. Til slutt, etter hva som føltes som en evighet, dukket eselet opp på kanten av brønnen, tilsynelatende uskadd og klar for å fortsette med livet sitt.

Denne historien gir oss en viktig lærdom om motgang og håp. Livet kan kaste mye møkk på oss, akkurat som jorda kastet i brønnen. Men vi må ikke gi opp. Vi må riste av oss motgangen, ta et steg opp og fortsette å gå videre. Hvert problem vi møter er en sten vi kan trå videre på. Vi kan komme oss ut av de dypeste brønner ved å holde det gående og aldri gi opp. Rist det av deg, ta et steg opp og gå videre med livet!